av: Inge Haugane

Innenfor gjerdene til våre hengende hager finnes det hverken ellediller eller krokofanter. Men, grevlinger har vi en liten gjeng av. De og deres forfedre har antagelig hatt dette som sitt revir lenger tilbake enn 1907. Man kan trygt si at de har kommet for å bli, og hagestyret utlyser herved en konkurranse om å få tatt det beste bildet av én eller flere av hagens grevlinger.
      - Kanskje kan noen gode bilder av disse krabatene bidra til at kolonistene blir bittelitt mer kjent med dem, uttaler styrelder Kari-Anne Stenberg.

OM MYTER OG NYTTE
Grevlinger er gjerneer gjerne forbundet med en betydelig dose skepsis og til og med frykt. Ikke ulikt bier, som også er mislikt av enkelte, har grevlingen flere nyttige sider. Blant annet har den snegler på favorittmenyen.

Tea Turtumøygard ved Oslo Kommunes Viltforvaltning (bildet) er ikke ukjent med avliving, men i denne sammenheng er det myter som bør avlives.
     - Grevlingen har svært god luktesans men desto dårligere syn. Er det litt vind, kan den komme ganske nærme folk uten at den merker det. Lager man da en liten lyd, blir den som regel blir grevlingen vettskremt, kaster seg rundt og galopperer vekk, forteller Turtumøygard.

Hun forteller videre at Grevlingens korte ben og klumpete kropp forhindrer at den 
kan jakte på raske pattedyr.

      - Den har ikke særlig hissig gemytt, og det at den «biter til det knaser» er et myte som oppstod da man drev hijakt på grevling med tøffe metoder i gamledager, sier hun. Og hun legger til: - Ettersom byen har utviklet seg, er den ikke lenger godt egnet som leveområde for grevlinger. Derfor er det desto viktigere å ta vare på nærområdet til de som finnes. Størrelsen på grevlingfamilien reguleres naturlig ved at hvis det blir for mange innenfor et revir, flytter noen vekk fordi hvert enkelt dyr har visse krav til omkrets å bevege seg innenfor.

I 2014 ble det utlyst en enkel, liten fotokonkurranse der kolonister kunne sende inn blinkskudd av noen av disse krabatene. Her er noen av bidragene: